Intellektuell ærlighet

Original English version: http://astroweb.case.edu/ssm/mond/inthon.html

Debatten om MOND utarter seg ofte til noe som kommer langt fra den nøkterne, objektive diskusjonen som skal prege vitenskapelige debatter. Man kan se når stemmer heves og grunnløse til mannen anklager fremsettes. Jeg har, med urovekkende hyppighet, blitt anklaget for partiskhet og intellektuell uærlighet (vanligvis av mennesker som er like rettferdige og balanserte som Fox News).

La meg slå fast med absolutt klarhet at intellektuell ærlighet er et grunnprinsipp for meg. Det er en nerdete og datert referanseperson, men jeg tror holdningen min oppsummeres godt av karakteren Merlin i filmen Excalibur: “Når en mann lyver, myrder han en del av verden.” [Så godt jeg kan fortelle, er dette opprinnelig tilskrevet 1600-tallets geistlige Paul Gerhardt.] Jeg vil faktisk utvide dette til å ignorere fakta. Man skal ikke bare være sannferdig, men også så fullstendig som mulig. Det er ikke nok å være sannferdig mens du lar ubehagelige eller upopulære fakta være usagt.

Jeg “vokst opp” med troen på mørk materie. Nærmere bestemt Cold Dark Matter, antagelig en WIMP. Jeg trodde ikke MOND tok feil så mye som jeg ikke tenkte på det i det hele tatt. Knapt hørt om det; ikke verdt bryet. Så jeg ble sjokkert – og sint – da spådommene gikk i oppfyllelse i dataene mine for galakser med lav overflatelysstyrke. Så jeg forstår når kollegene mine reagerer på samme måte.

Likevel fikk Milgrom spådommen rett. Jeg hadde en spådom, den var feil. Det var andre konvensjonelle spådommer, de var også feil. Faktisk har teorier basert på mørk materie generelt svært vanskelig å forklare disse dataene. I en Bayesiansk forstand, gitt den forutsetningen at vi lever i et ΛCDM-univers, er sannsynligheten for at MONDIansk fenomenologi ville bli observert praktisk talt null. Likevel er dette fenomenet observert. (Dette er veldig godt etablert, og har vært det en stund.)

Så – konfrontert med en upopulær teori som likevel fikk noen viktige spådommer i oppfyllelse, rapporterte jeg det faktum. Jeg kunne ha ignorert det, latet som om det ikke skjedde, dekket øynene og ropt LA LA LA IKKE LYTTET. Med fordelen av etterpåklokskap, ville det absolutt vært det smarte karrieretrekket. Men det ville også være å ignorere et faktum, og ensbetyde med en løgn.

Kort sagt, selv om det var smertefullt og langvarig, ombestemte jeg meg. Er det ikke det den vitenskapelige metoden sier at vi skal gjøre når vi konfronteres med eksperimentelle bevis?

Det betyr ikke at jeg tror at MOND må være riktig. Men jeg innså at jeg hadde tatt feil av å tro så inderlig at CDM måtte eksistere. Tross alt konkluderer vi bare eksistensen av ikke-baryonisk mørk materie gjennom vår absolutte tro på vår teori om tyngdekraften – en teori som bare er testet på skalaen til galakser av dataene som har en tendens til å støtte MOND. Mine bekymringer på dette punktet ville bli sterkt dempet ved faktisk påvisning av mørk materie. Hvis vi er så sikre på at den eksisterer, vis meg et stykke! Det er det flotte med eksperimentelle bevis – det provoserer en til å ombestemme seg: Jeg er åpen for å endre mitt igjen. Jeg er forstyrret av hvor mange forskere som ikke er så åpne, selv som bevisene for supersymmetri (en forutsetning for WIMP mørk materie) smuldrer. Jeg forstår ubehag med MOND som teori. Jeg er ikke imponert over den presumtive overlegenheten til en teori som påberoper seg eksistensen av usynlige partikler som ikke har noen plass i standardmodellen for partikkelfysikk. Jeg er åpen for muligheten. Jeg er bare ikke villig til å gi antagelsen om deres eksistens i fravær av laboratoriebevis, langt mindre den antatte overlegenheten til dette verdensbildet. Man kan med sannhet si at ΛCDM gir en sammenhengende beskrivelse av universets storskalastruktur. Man kan ikke med sannhet si at det må være riktig – spesielt ettersom de som gjør det på en presis ignorerer det observasjons faktum at MOND er den effektive kraftlov i galakser. Kanskje det er en konsekvens av mørk materie. Men det er ennå ikke demonstrert. Det er et faktum mer praktisk ignorert. Dessverre har de fleste kosmologer ved begynnelsen av det 21. århundre ikke engang kommet så langt som holdningen innkapslet i dette sitatet fra J.K. Galbraith: “Står overfor valget mellom å endre mening og bevise at det ikke er nødvendig å gjøre det, nesten alle blir opptatt med beviset.”

For de av dere som ikke er partisaner, her er et enkelt triks for å identifisere partisaner av mørk materie. De sier uunngåelig en variasjon på “MOND fungerer i galakser, men ikke i større skalaer.” Dette er en grov forenkling av den virkelige situasjonen. Det er også en død give away at foredragsholderen ikke har brydd seg om å tenke seriøst på emnet, men heller foretrekker å følge denne mer direkte resonnementet. (Det er klart jeg laget dette flytskjemaet som en spøk, men dessverre er det ikke så urettferdig beskrivelse av hvor mange kosmologer som oppfører seg som det burde være.)

Likevel kan jeg relatere til den negative holdningen mange har til MOND. Jeg var en gang skyldig i den samme holdningen selv. MOND måtte bite meg i mine egne data for å få oppmerksomheten min. Det var en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Jeg måtte også være ærlig nok til å vurdere muligheten for at jeg kunne ha tatt feil for å være så sikker på mørk materie.

Det var min erfaring. Da jeg ble konfrontert med bevis som motsier mitt eksisterende verdensbilde, ble jeg dypt opprørt. Jeg tenkte lenge og grundig på det. Og nå finner jeg meg selv kritisert som uærlig av såkalte vitenskapsmenn som avviser bevisene uten seriøs vurdering.

For mange kosmologer er selv det å vurdere MOND en forbrytelse. (Se for eksempel denne e-posten som jeg mottok noen år etter å ha skrevet denne nettsiden.) Jeg finner ikke overbevisende argumenter for at jeg må være uærlig siden jeg anser MOND. (Som en kollega sa det da han kom tilbake fra en mørk materiekonferanse, var den rådende holdningen “Folk burde bare slutte å snakke om MOND.” For det er et modent og veloverveid vitenskapelig perspektiv.) Det er absolutt mulig at MOND tar feil. Det har selvfølgelig vært [overmåte sjeldne] tilfeller der jeg personlig har tatt feil. Men er det uærlig bare å vurdere MOND? eller ikke?

Jeg er rett og slett forvirret over antakelsen til de som ikke kjenner meg som ser ut til å forestille seg at de vet hva jeg tenker eller hvordan jeg vil oppføre meg. Ulike påstander om dette når min oppmerksomhet av og til. Mine favoritteksempler involverer antagelsen om at MOND på en eller annen måte må forurense undervisningen min. En fremtredende astronom spurte en gang en student hvordan jeg hadde “indoktrinert” ham til MOND. Det er litt som å spørre “har du sluttet å slå kona di i det siste?” Jeg synes denne antakelsen er spesielt morsom (hvis støtende) fordi jeg vet hva det er å bli indoktrinert (husk når Ω_m hadde å være samhold?) og jeg passer på å unngå dette i alle fag. Akkurat som i publisering, hvor jeg alltid skriver det konvensjonelle papiret først, er jeg nøye med å undervise i standardmodellen før jeg diskuterer alternativer (hvis de i det hele tatt dukker opp). For å være sikker bruker jeg noen ganger mørk materie og MOND i klassen som et levende eksempel på den vitenskapelige metoden i aksjon. Er det indoktrinering? Det må være grunnen til at jeg sist gang gjorde dette, ble antallet anonyme studentstemmer 7 for mørk materie, 3 for MOND, med 3 avholdende stemmer. Åpenbar skjevhet!

Jeg ber de som antar at jeg er partisk om å spørre seg selv hvorfor jeg kan være så villet. Jeg har ingen lojalitet til Milgrom, som jeg ikke kjente fra Adam da jeg først møtte teorien hans. Det er absolutt ikke for profitt. MOND har gitt meg rikelig med sorg, karrieremessig. I det minste er det ideen som fortsetter å gi.

Så hvorfor gjør jeg det? Fordi intellektuell ærlighet krever det. Å ikke gjøre det ville være å ignorere et fremtredende faktum, og jeg nekter å være med på en løgn.