Original English version: https://vinaylal.wordpress.com/2020/06/26/emergency-in-india-faux-and-real/
© Copyright belongs to Vinay Lal
Natt til 25-26 juni, førtifem år siden, innførte president Fakhruddin Ali Ahmed, som opptrådte etter statsminister Fru Indira Gandhi, en nødsituasjon i India og suspenderte alle sivile friheter. Uttaler til landet på morgenen den 26. fra studioene av All India Radio, fru Gandhi uttalte at legevakten hadde vært nødvendig på grunn av “den dype og omfattende konspirasjon som har vært brygging helt siden jeg begynte å innføre visse progressive tiltak av fordel for den vanlige mannen og kvinnen i India.” Hun advarte om at “krefter av oppløsning” og “kommunale lidenskaper” truet med å rive sammen India og at hun ble tvunget til å handle ut fra ønsket om å bevare landets enhet. “Det er ingenting å få panikk over,” rådet hun sine medindianere, og som for å forsikre dem om at det drastiske skrittet som ble tatt for å sette India-konstitusjonen ikke ble gjort for å fremme sine egne interesser, insisterte hun at “dette ikke er en personlig sak” og at det “ikke er viktig om jeg forblir statsminister eller ikke.”
Langt mer enn den demokratiske lederen av en stat, liker den despotiske herskeren å tro at han (eller hun, som i dette tilfellet) bare handler i folks interesse. To uker tidligere, som handlet i en begjæring inngitt av fru Gandhis politiske motstander, Raj Narain, dommer ved Allahabad høyesterett, avsa en dom som ikke ledet fru Gandhi. Rettferdighet Jagmohanlal Sinha erklærte valget sitt til parlamentet “ugyldig” på grunn av at hun hadde engasjert seg i korrupt valgpraksis. Fru Gandhi ble dømt for to anklager: den statlige regjeringen i Uttar Pradesh, som veldig mye var i hendene på Kongresspartiet, hadde tilsynelatende bygget en scene som gjorde at hun kunne ta opp valgmøter “fra en dominerende stilling”; og for det andre at valgagenten hennes var i regjeringstjeneste og derfor ble avskåret fra politisk aktivitet. At fru Gandhis valg kunne bli avsatt til det som i dag ville bli ansett som helt useriøse anklager, hvis de i det hele tatt ble lagt merke til det, er et testament ikke så mye til ærlighet og uskyld i disse dager, men heller til den bratte nedgangen i moral i offentligheten og politisk liv.
Rettferdighet Sinha ga fru Gandhi permisjon til å inngi en anke til Høyesterett innen tjue dager, og Høyesterett innkalte til den første høringen den 23.; men før domstolen kunne avgjøre sin dom, hadde fru Gandhi allerede handlet. Hennes fall kunne ha virket utenkelig for mange observatører, med tanke på at hun ble hyllet for å ha ledet India til en avgjørende militær seier over Pakistan i desember 1971 og orkestrert nedbryting av Indias erkefiende. I mai 1974, i en operasjon som ble kalt “Smilende Buddha”, gjennomførte India en “fredelig atomeksplosjon” – vi skal passere uten kommentar i korthetsinteresse politikken til dette vridde uttrykket – og fru Gandhi signaliserte derved verden Indias verden intensjon om å bli hegemon i Sør-Asia.
Til tross for fru Gandhis popularitet, var India rastløs. Nesten tretti år etter uavhengighet, forble landet desperat fattig; leseferdighetsgraden for kvinner i noen distrikter var i enkeltsifrene. Veksten hadde vært smertefullt sakte, men likevel fortsatte befolkningen å svulme opp. Noen økonomer kjeftet med landets “hinduistiske vekst”: den årlige vekstraten i økonomien så ut til å løpe i takt med fødselsraten. Melk, smør, sukker, matolje og andre essensielle gjenstander var fortsatt mangelvare. Det var ikke uvanlig selv for middelklasse mennesker, enn si de fattige, å måtte vente i lange linjer på rasjoner. Altfor mange mennesker begynte å spørre: er dette friheten vi drømte om og førte en antikolonial kamp?
Selv om kongressen under Mohandas Gandhi, Nehru og andre hadde hyrdet landet til frihet, begynte troskap til partiet å bli slitt. Motstanden mot kongressen hadde vært fragmentert, men i begynnelsen av 1974 var den gandhiske sosialistlederen, Jayaprakash Narain, kjent for alle som JP, i stand til å samle studenter, bønder, arbeidere og intellektuelle under parolen “Total revolusjon”. En landsomfattende streik ledet av forbundet som representerte de ansatte i Indian Railways, den største arbeidsgiveren i landet, ble uten tvil tolket av fru Gandhi som et illevarslende tegn på vanskelige dager fremover for henne.
Det fru Gandhi kalte en “nødsituasjon”, som skulle vare frem til mars 1977, var et dødelig knivstikk mot demokrati i aksjon. Og demokrati er et skremmende perspektiv for fortapere, men de kan være kledd. Det var en falsk nødsituasjon, ikke annet enn et latterlig forsøk på å styre av en person. Det merkelige er at i dag, 45 år senere, står India utvilsomt overfor en reell og ikke-erklært nødsituasjon som dverger de sosiale, økonomiske og politiske problemene som India møtte på den tiden. Landet har blitt brakt til en tilstand av fullstendig ødeleggelse av det regjerende partiet og middelklasselittene som har søkt å tjene på alle måter fra deres villige tilslutning til et økonomisk og politisk program, nå seks år i ferd med å hvile på ikke annet enn makt og personlig gevinst.
Det gjør ikke regjeringen å påregne at de nåværende problemene skyldes coronavirus-pandemien. Tidlig i fjor var landets arbeidsledighet den høyeste siden 1974, og leserne vil huske at regjeringen gjorde alle forsøk på å stoppe publiseringen av dataene før valget. Regjeringen trenger ikke ha fryktet, som valgresultatene viste. Produksjonen har vært i en nedgang de siste tre årene. Bilsalg, et tiltak som regjeringen bruker for å peke på middelklassens vekst, var nede med 35% ved utgangen av 2018. 80 prosent av befolkningen, ifølge alle tilgjengelige indekser, lever fremdeles på tilsvarende $2 a dag. De aller fleste har fortsatt liten eller ingen tilgang til helsehjelp, selv om landet er stolt av å være verdens farmasøyt, og konseptet sosialt sikkerhetsnett er praktisk talt ikke-eksisterende for hundrevis av millioner slumboere. , migrantarbeidere og bønder.
Som et demokrati har India smurt. Menneskerettighetsforkjemperne og politiske aktivister, selv de som har fulgt eksempler på ikke-vold, har blitt ført i fengsel på uredelige anklager. Ulike stratagemer, inkludert lovverk om kolonitiden, er blitt utplassert med intensitet for å trakassere, stille og avvikle journalister og intellektuelle som snakker på dissensspråket. I World Press Freedom Index 2020 skled India ytterligere to hakk, og rangerer nå et lavt 142, lavere enn til og med Myanmar som er styrt av en militærjunta. På den demokratiske indeksens globale rangering falt India ned 10 plasser til 51: at den opprettholder til og med noe av et sted som et “feil demokrati” har å gjøre med valgmaskinens relativt smidige funksjon, selv om dataene viser den alvorlige erosjonen av ” borgerrettigheter”.
Landets utenrikspolitikk er en forlegenhet. Forholdet til Kina har blitt dårligere, og for noen dager siden ble India dårlig behøvet ved den omstridte grensen i Ladakh. Regjeringens beretning om hva som skjedde har ikke overbevist en enkelt person, bortsett fra de som tydelig ikke er i stand til å tenke selv og som roper seg hes når de uttaler kritikere som ”anti-nasjonale”. India er knapt på tale med Pakistan. Kommunikasjon fra begge sider består av krangel, fornærmelser og ledige visninger av muskulatur. India er nabolandet Nepal, en alliert og venn i flere tiår, og det eneste andre landet i verden med en delt hinduistisk arv. I den siste trastheten mot Indias anstrengelse for sin innflytelse, stemte Nepals parlament enstemmig for bare noen dager siden for å utstede et nytt kart som viser territorium som er omstridt med India innenfor sine egne grenser.
Coronavirus-pandemien har forverret landets sykdommer. Tilfeller av smittede øker eksponentielt. Det er mange historier, hvis folk i regjeringen bare vil høre, om sykehus som lukker dørene for Covid-19-smittede pasienter og folk som blir døde. Det vil ikke overraske noen at Indias enormt strakte og helt utilstrekkelige medisinske omsorgsfasiliteter er helt ulik oppgaven. Midt i coronavirus-pandemien er regjeringen fremdeles engasjert i et nådeløst angrep på kritikere, menneskerettighetsaktivister og dissenterende intellektuelle, som om den ikke hadde den langt mer presserende og mektigere oppgaven å gjøre India til et sant og gjestfritt hjem til alle innbyggerne (nagariks). Man gyser over å tenke hvilke andre makter regjeringen kan påta seg hvis den formelt skulle erklære en nødssituasjon. Midt i denne ikke-erklærte nødsituasjonen er jeg fristet til å tenke sammen med Albert Camus at “det eneste middelet til å bekjempe en pest er – vanlig anstendighet.”
Først publisert 26. juni 2020 på abplive.in under en litt annen tittel, “Nødsituasjon i India, falsk og ekte”.