Original English version: https://vinaylal.wordpress.com/2018/05/25/the-abrahamic-revelation-and-the-walls-of-separation-a-few-thoughts-on-the-resolution-of-the-palestinian-israel-conflict/
Som jeg argumenterte i den siste delen av dette essayet, er det ingen gainsaying at antisemittismen fortsatt utbredt blant de fleste arabiske samfunn-og faktisk blant kristne i mange deler av verden, som angrepene på synagoger, som har økt siden tide at Mr. Trump antatt høye embeter, rikelig demonstrere. Likevel, det er like slik at ansvaret for anti-semittisme har selv blitt en totalitær form av kvelende dissens og et forsøk på å håndheve fullstendig underkastelse til ideologi sionismen. På den geopolitiske planet, ledelse (som det heter) i USA, har gjort noe for å få til en minnelig løsning, selv om USA tolkes som freds megler mellom Israel og palestinerne. Faktisk, man kan godt spørre om USA er enda eksternt riktig partiet å posisjonere seg som en dommer, og ikke bare for altfor åpenbare grunn at dens trofast og nakedly partisan støtte for Israel, bare avbrutt av noen prekener om nødvendigheten av utøve tilbakeholdenhet og Israels rett til å beskytte seg selv i møte med de alvorligste provokasjoner, gjør det uegnet til å sette seg inn i konflikten som en fredsmegler. Vi har sett dette altfor ofte, senest selvfølgelig i blodbadet sluppet løs på grensen forrige uke som Israel feiret 70 gjør det uegnet til å sette seg inn i konflikten som en fredsmegler. Vi har sett dette altfor ofte, senest selvfølgelig i blodbadet sluppet løs på grensen forrige uke som Israel feiret 70 gjør det uegnet til å sette seg inn i konflikten som en fredsmegler. Vi har sett dette altfor ofte, senest selvfølgelig i blodbadet sluppet løs på grensen forrige uke som Israel feiret 70th årsdagen for grunnleggelsen og palestinerne markerte sytti år etter katastrofen som har rammet dem selv som Israel var å klippe ned palestinske ungdom og unge menn, de fleste av dem ubevæpnet og noen tydeligvis skutt i ryggen, USA ble applaudere Israel for opptre “med tilbakeholdenhet”.
I et essay som Richard Falk skrev for noen år siden på min invitasjon, med tittelen The Endless Søk etter en rettferdig og bærekraftig fred: Palestina-Israel (2014), avanserte han kort et argument implikasjonene av disse, med hensyn til konflikten og dens mulig oppløsning, har egentlig aldri blitt utarbeidet. Falk observert at Abrahams åpenbaring, som de to politiske teologier som informerer denne konflikten har tatt sin fødsel, er disponert mot vold og enda en annihilationist utsiktene mot den andre. Det er, i Regina M. Schwartz velformulert hevdet hvis lite kjent bok, The Curse of Cain : The Violent Legacy of Monoteisme (The University of Chicago Press, 1998), en utvidet behandling av dette emnet, men jeg mistenker at hennes syn at monoteistiske religioner har en iboende predisposisjon mot exterminationist vold vil altfor lett og med liten tanke motvirkes av de ivrige etter å vise at religioner veiledet av Abrahams åpenbaring knapt har monopol på vold. Det har for eksempel blitt en vanlig i enkelte tråder å tenke i India for å erklære at ingenting i verden er lik vold begått i ulike idiomer av øvre-kaste hinduer mot lavere kaste hinduer i løpet av to årtusener eller mer. Man kan ganske troverdig, også hevde at det er en lang strand av ikkevoldelig tenkning tilgjengelig innenfor den kristne dispensasjon, begynner med Jesu bergpreken og Paulus påbud mot voldelig oppførsel i Romerbrevet og eksemplifisert i vår tid med slike dedikerte utøvere av Christian vold som AJ Muste, Dorothy Day, de Berrigan Brothers, og veteranene i Civil Rights Movement, blant dem reverends ML king, James M. Lawson, og Fred Shuttleworth.
Uansett hva man gjør av den oppfatning at de politiske teologier som informerer Abrahams åpenbaring lage en fredelig løsning på Palestina-Israel konflikten en enorm utfordring for etisk fantasi, det som kanskje blir stilltiende uttrykt her er en alvorlig reservasjon om egnethet av United stater, som evangeliske ønsker å ha åpent anerkjent som et land med Abrahams åpenbaring, for å gripe inn i denne debatten. Jeg vil si det heller sterkere. Antakelsen om at USA, som har alt for ofte næret folkemord følelser overfor andre, og har vært konsekvent begått, gjennom endring av administrasjonene i løpet av de siste tiårene, til ideen om at det må være det viktigste globale makt, kan nå handle rettferdig og klokt i å bringe en rettferdig fred i regionen må bli utfordret på hver tur. Det er, politics.
Richard Falk ser, i viljen til britiske regjeringen etter tiår med vold, brannstiftelse, terrorangrep, og en bitterhet som overrasket selv de herdet av politikk, til å forhandle med den irske republikanske hæren (IRA) som en politisk enhet noen presedens for diskusjoner som kan føre til et rammeverk for en rettferdig fred. Forutsatt at dette er tilfelle, må man likevel være oppmerksom på at alle foreslåtte løsninger på konflikten er full av akutte farer. De som er tilbøyelig til å se konflikten helt eller i stor grad gjennom prisme av religion har vist liten følsomhet for ideen om at hvis religion frastøter ofte på grunn av sin eksklusivitet det like ofte tiltrekker seg på grunn av sitt potensial inkludering. De som ser på konflikten helt som en politisk sak vil ikke innrømme hva som er smakfult sant, nemlig at dagens praktisering av politikk utelukker mulighetene for en rettferdig fred. Forkjemperne for de to-stats løsning, tydelig i et overveldende flertall i dag, må vite at hvis en slik løsning blir realitet, vil Palestina være litt mer enn en Bantustan. Noen kan hevde at selv en fattig, svekket, og beleiret men uavhengig Palestina ville være et bedre alternativ for sine fag enn apartheid som omslutter og demeans sine liv i dag, men en slik løsning kan ikke sees på som noe annet enn en overgivelse til den mest fornedrede begrepet politikk.
Israel bør ikke få lov til å bruke rantings av Holocaust fornektere, eller de mer alvorlige antisemittiske uttalelser fra sine kritikere, som en folie for like usannsynlig argumentet om at palestinerne er forpliktet til ødeleggelsen av den jødiske staten. Jo større flertall av palestinske ledere og intellektuelle, som mange kommentatorer har påpeker, har signalisert aksept av pre-1967 Israels grenser, forutsatt at Israel trekker seg tilbake fra området den har okkupert siden 1967-krigen og viser en alvorlig vilje til å ta flyktningproblem. I en mer ideologisk vene, de fleste palestinere avstemt til ideen om at det sionistiske prosjektet, med opprinnelse i et ønske om å etablere en jødisk stat på arabiske land, er et fait accompli. Men rettferdig en politisk løsning-og som også ser ut til å være en liten mulighet-de mer grunnleggende spørsmål som konflikten gir opphav er de som berører vår evne til å leve med andre som er presentert for oss som radikalt annerledes, selv om forestillingen om den ‘radikale’ som står på spill her er bare forankret i historiske situasjoner. Leve med andre er aldri lett, og er ikke sjelden en ulykkelig, selv traumatisk, affære; men det er absolutt den mest utfordrende og human måte å sjekke impulsen til å bevege seg mot direkte diskriminering, etnisk rensing og utryddelse. “Vi kan ikke velge”, Hannah Arendt har skrevet, “som vi samboere verden”, men Israel ser ut til å ha tilkjennegitt sitt valg, skremmende så, ikke bare ved oppføring av separasjonsmuren, men også ved å pålegge et strenge regime av apartheid-tiltak som oser av apartheid. Dermed det sømmer Israel å erkjenne at seieren er katastrofalt for overvinner så mye som nederlag er katastrofalt for de beseirede.
The copyright in the original essay in English lies with Vinay Lal.
Opphavsretten til det opprinnelige essayet på engelsk ligger hos Vinay Lal.