Original English version: http://www.princeton.edu/~harman/Papers/Virresp.html
Gilbert Harman
Princeton universitet
Athanassoulis (1999) innvender som Harman (1999) som følger. `Det Milgram-eksperimentene utfordrer er ikke antagelsen om at mennesker kan ha karaktertrekk, men heller antagelsen om at de fleste vil opptre medfølende under press.’
Men selv om Milgram-eksperimentet ikke av seg selv utfordrer antagelsen om at fag av forsøket ha robuste karaktertrekk, betyr det illustrerer tendensen av observatører å antyde feilaktig at handlinger skyldes karakteristiske robuste karaktertrekk snarere enn å aspekter av situasjonen. Med andre ord illustrerer det måten observatører er utsatt for en “grunnleggende attribusjonsfeil.” Videre er det bare en illustrasjon. Den psykologiske litteraturen inneholder alle slags andre eksempler, som det fremgår av en hvilken som helst samtids lærebok i sosialpsykologi, f.eks. Ross og Nisbett, 1991.
Dette reiser spørsmålet om det er holdepunkter for at mennesker er forskjellige i karaktertrekk. Man kan anta at slike forskjeller er tydelige i vanlig erfaring. Men disse vanlige meningene kan forklares fullstendig uten noen antagelse om at det virkelig er karaktertrekk, som nevnt i Harman (1999), som oppsummerer Ross og Nisbett (1991). Videre støtter ikke studier av faktiske individuelle forskjeller vanlige forutsetninger om karaktertrekk.
Med andre ord, selv om det kan virke helt opplagt, i det minste for en som ikke er kjent med sosialpsykologi, at folk har forskjellige karaktertrekk, er en slik mening tydeligvis på nivå med den mening som en praktiserende psykoanalytiker angår den terapeutiske verdien av psykoanalyse eller en arbeidsgivers mening om at det er åpenbart at intervjuer forbedrer ansettelsesbeslutningene. Slike meninger holdes fast ganske uavhengig av sannheten deres (de er kjent for å være falske) og kan forklares når det gjelder bekreftelsesfordelinger av forskjellige slag. Tilsvarende for vanlige meninger om karaktertrekk. Det er overhode ingen grunn til å tro på karaktertrekk som de vanligvis er tenkt.
Anta at det ikke er slike ting som karaktertrekk som vanligvis tenkes. Hva er implikasjonene for dydsetikken? Kanskje det ikke betyr noe. `Faktisk blir den dydige agenten ofte diskutert som en ide som vi sikter mot, men ikke nødvendigvis noen gang oppnår. …Dydsetikere ikke og trenger ikke argumentere for at folk flest faktisk er dygde eller i prinsippet kan bli dygde ‘(Athanassoulis, 1999). Men når vi vet at det ikke er slike ting som en karaktertrekk, og vi vet at dyd ville kreve å ha karaktertrekk, hvordan kan vi sikte på å bli en dydig agent? Hvis det ikke er noen karaktertrekk, er det ingenting man kan gjøre for å skaffe karaktertrekk som er mer som de besatt av en dydig agent.
Det kommer selvfølgelig an på hva slags dyderetikk man har i tankene. Hvis det ikke er slike ting som karaktertrekk, kan man fremdeles forestille seg hva det ville være for å være karaktertrekk, og man kan da prøve å handle på den måten som en dydig person ville opptre hvis det var mulig for det å være en. Dette ville være i strid med ett tema i dydsetikk, men i samsvar med et annet. (Selvfølgelig er det standardproblemer med dette: Hva skal jeg gjøre hvis jeg er i en situasjon som ingen dydig person noen gang ville vært i? Bør jeg komme med et løfte som jeg vet at jeg ikke vil være i stand til å holde hvis en ideell dydig person ville gjort det? gi løftet og kunne holde det? Harman, 1983.)
Andre ideer er mulig. Thomson (1997) skisserer en slags dyderetikk som i første omgang appellerer til dydige handlinger snarere enn til karakter. Merritt (1999) argumenterer overbevisende for en humansk dydsetikk som kan gi rom for ikke-robuste karaktertrekk som støttes av den sosiale situasjonen, i kontrast til en aristotelisk dydsetikk som krever robuste karaktertrekk.
Selv om det tydeligvis er mye av verdien i disse to siste ideene, tror jeg selv det er bedre å forlate all tanke og samtale om karakter og dyd. Jeg tror at vanlig tenkning når det gjelder karaktertrekk har hatt katastrofale effekter på folks forståelse av hverandre, på deres forståelse av hva sosiale programmer er rimelige å støtte, og på deres forståelse av internasjonale forhold. Jeg tror vi må få folk til å slutte å gjøre dette. Vi må overbevise folk om å se på situasjonsfaktorer og slutte å prøve å forklare ting i forhold til karaktertrekk. Vi må forlate all snakk om dyd og karakter, ikke finne en måte å redde det ved å tolke det på nytt.
Ett mindre poeng. Harman (1999) antar ikke at verken moralske filosofer eller dyderetikere er uvitende om konklusjonene fra sosialpsykologi eller Milgram-eksperimentene spesielt (Athanassoulis, 1999). Milgram-eksperimentet er det mest kjente av samtidige psykologiske eksperimenter, og filosofer har helt sikkert tenkt på implikasjonene i mer enn femogtyve år. Selv om færre filosofer har lagt merke til den påfølgende skepsisen i sosialpsykologien om karaktertrekk, har noen det sikkert. Harman (1999) siterer Flanagan (1991), Railton (1997), Doris (kommende) og Merritt (1999).
Athanassoulis (1999) siterer Kupperman (1991) og Cullity (1995) som eksempler på filosofer som er klar over konklusjonene fra sosialpsykologi. Men ingen av dem snakker direkte til problemstillingen omtalt i Harman (1999). Kupperman (1991) diskuterer noe av relevant psykologisk litteratur, men undersøker ikke saken mot eksistensen av karaktertrekk i noen detalj.
Cullity (1995) utfordrer ideen som er støttet av Thomson (1997) om at dydsetikk kan være basert på å handle ondskapsfullt eller dydig, snarere på å ha en ondskapsfull eller dydig karakter. Cullity argumenterer for at om en handling er svak, kan avhenge av agentens holdning til en rekke handlinger, ‘spesifikt holdninger om vilje til å gi et visst maksimalt offer som svar på et gitt kollektivt behov. Å evaluere holdninger av denne typen som ujevn er ennå ikke å evaluere handlinger; men det er for å evaluere et element av agentens karakter ‘(299). Denne siste delen følger imidlertid ikke, siden det tydeligvis kan være holdninger av denne typen, selv om det ikke er slike ting som robuste karaktertrekk.
Til slutt, en enda mer beskjedent poeng. Husker at Athanassoulis sier: ‘Hva i Milgram eksperimenter utfordringen er ikke antagelsen om at folk kan ha karaktertrekk, men snarere en forutsetning om at de fleste mennesker vil handle medfølende under press’. Legg merke til uttrykket, ‘folk flest’, som jeg har vektlagt. Tilsvarende sier Kupperman, ‘I det minste, hans eksperimenter sammen med sin replikasjon i ulike land viser at de fleste mennesker har svake karakterer’ (170, min vekt igjen). Men i Milgram (1963) ikke bare de fleste, men hver gjenstand var villig til å bruke støt på opptil 300 volt, to ganger hva som var forventet på forhånd for å være normen.
Referanser
Athanassoulis, N., (1999). `A response to Harman: Virtue Ethics and Character Traits.’
Cullity, G., (1995). `Moral Character and the Iteration Problem,’ Utilitas 7, pp. 289-99.
Doris, J. M. (forthcoming). People Like Us: Personality and Moral Behavior. New York: Cambridge University Press.
Flanagan, O. (1991). Varieties of Moral Personality. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.
Harman, G., (1983). `Human flourishing, ethics, and liberty,’ Philosophy and Public Affairs 12 (1983) pp. 307-322.
Harman, G., (1999). `Moral philosophy meets social psychology: virtue ethics and the fundamental attribution error.’ Proceedings of the Aristotelian Society 1998-99, 99, pp. 315-331.
Kupperman, J., (1991). Character. Oxford, Oxford University Press. Appendix A.
Merritt, M. (1999). `Virtue Ethics and the Social Psychology of Character,’ Ph. D. Dissertation, University of California, Berkeley.
Milgram, S. (1963). `Behavioral study of obedience.’ Journal of Abnormal and Social Psychology 67.
Railton, P. (1997). “Made in the Shade: Moral Compatibilism and the Aims of Moral Theory,” Canadian Journal of Philosophy, Supplementary Volume 21.
Ross, L., & Nisbett, R. (1991). The Person and the Situation: Perspectives of Social Psychology. New York: McGraw-Hill.
Thomson, Judith Jarvis, (1997). `The Right and The Good,’ Journal of Philosophy 94, 273-298