Ekspropriering, Fortvilelse og Defiance: Sytti år med Okkupasjon i Palestina

Original English version: https://vinaylal.wordpress.com/2018/05/15/dispossession-despair-and-defiance-seventy-years-of-occupation-in-palestine/

Prolog: I dag markerer 70th årsdagen for grunnleggelsen av staten Israel; ikke noe mindre vesentlig, og med kanskje enda større implikasjoner i å tenke på fremtiden for menneskeheten, og mulighetene, slank som de synes på dette tidspunktet, for går mot en verden som ville legemlig edlere forestillinger om sosial rettferdighet, likhet og menneskeverd enn de som er funnet å råde i dag, palestinere huske denne dagen som “Nakba” [også “Naqba”], en katastrofal dag da de ble fratatt sitt land, sine hjem, og gjengitt i flyktninger. Situasjonen for palestinerne fortsetter med uforminsket styrke fram til i dag. I dag ble, i Gaza, en dag med skremmende blodbad: som amerikanerne feiret åpningen av sin ambassade i Jerusalem, og Benjamin Netanyahu og hans venner klippe jublet i flytting av ambassaden som en stor dag for “fred”, 58 palestinere ble skutt og drept på og nær grensen mellom Gaza og Israel. Det var Tacitus som, hundre år siden i skrivingen av Roman ekspansjonisme, erklærte: “De gjør krig og kaller det fred.” Vi har hørt, og vil sikkert høre for noen flere dager, internasjonale uttrykk for “voldshandling” over hendelsene. USA har allerede blokkert en samtale med Kuwait for et krisemøte i FNs sikkerhetsråd. Ingenting her tar en overraskende; men midt i alt dette, er det bildene som har kommet ut av Gaza som svi samvittighet-palestinske ungdommer organisere dekk og sette fyr på dem til å lage smokescreens; en ung mann, Sabir Ashqar, som mistet bena i tidligere runde av konflikten på Gazastripen for et tiår siden, ved hjelp av en sprettert fra sin rullestol; og drager, fremstilt med brann materialer, blir fløyet over jordbruksland i Israel i et forsøk på å sette fyr på dem. Er en tredje intifada på vei?

GazaBurningKites2
Palestinske demonstranter fly en kite med et brennende fille dingler fra halen, under en protest mot Gaza grense mot Israel 20. april, 2018. (AP Photo/Khalil Hamra) Kilde: https://www.timesofisrael.com/in-first-israeli-planes-bomb-hamas-post-in-response-to-gazan-attack-kites/

GazaBurningKites
Targeting IDF [Israel Defense Forces] soldater på Gaza grensen. Kilde: http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/245443
Del en: Edward Said og en Eksepsjonell Konflikt

Det er nesten et århundre siden en britisk tjenestemann, utenriksminister Arthur Balfour, som kanskje med rette har blitt glemt, men for en beryktet uttalelse i forbindelse med hans navn, forpliktet britene til å bistå i etableringen av et jødisk hjemland i Palestina. Fem år senere, i 1922, ble dette engasjementet gitt ytterligere drivkraft når mandatet for Palestina ble godkjent under jurisdiksjonen til Folkeforbundet. Frøene av den nåværende konflikten mellom Israel og palestinerne er dermed mest sannsynlig å bli sett på som å ha blitt sådd da, selv om jødene fortsatt omfattet mindre enn ti prosent av befolkningen i Palestina; men noen kommentatorer kan godt peke på det faktum at den lange historien av antisemittisme i Europa, der jøder ble overveldende konsentrert, var, i en alder av nasjonalisme, perforce beregnet til å lede dem til slutt til en mer kraftig påstand om behovet for en jødisk hjemland. På den annen side, kan historikere like godt tvist om ideen om Israel var, selv på slutten av andre verdenskrig, i det hele tatt uunngåelig. Stortingsmeldingen fra 1939, tross alt, syntes å være følsomme for palestinske krav: det holdt løftet om at britene vil trekke seg fra Balfour-erklæringen og setter grenser for jødisk innvandring til Palestina, og at i en tid da posisjonen til jøder i et Europa som snart ville bli reeling under nazistenes angrep var svært dyster. [Denne historien har blitt dyktig gjengitt i Ilan Pappe, i det hele tatt uunngåelig. Stortingsmeldingen fra 1939, tross alt, syntes å være følsomme for palestinske krav: det holdt løftet om at britene vil trekke seg fra Balfour-erklæringen og setter grenser for jødisk innvandring til Palestina, og at i en tid da posisjonen til jøder i et Europa som snart ville bli reeling under nazistenes angrep var svært dyster. [Denne historien har blitt dyktig gjengitt i Ilan Pappe, i det hele tatt uunngåelig. Stortingsmeldingen fra 1939, tross alt, syntes å være følsomme for palestinske krav: det holdt løftet om at britene vil trekke seg fra Balfour-erklæringen og setter grenser for jødisk innvandring til Palestina, og at i en tid da posisjonen til jøder i et Europa som snart ville bli reeling under nazistenes angrep var svært dyster. [Denne historien har blitt dyktig gjengitt i Ilan Pappe, A History of Modern Palestina (2nd  ed, Cambridge. Cambridge University Press, 2006), og Rashid Khalidi, The Iron CageHistorien om den palestinske kampen Statehood (Boston: Beacon Press, 2006)., Blant annet bøker] Men uansett nøyaktige punktet hvor jøder og palestinske arabere ble låst i kamp, har det blitt vanlig å karakterisere deres konflikt som problematiske. Sytti år på dagen siden etableringen av staten Israel, ikke jakten på en rettferdig og varig fred mellom Israel og palestinerne ikke bare fortsette, men er sannsynlig å finne de fleste seere av den moderne Midtøsten som uoppnåelig.

GazaBurningTires
Palestinske demonstranter brenner dekk under en protest på Gazastripen grense mot Israel, mandag, 14. mai 2018. (AP Photo/Khalil Hamra) Kilde: http://www.winknews.com/2018/05/14/deadly-gaza-protests-cloud-us-embassy-opening-in-jerusalem/

Dersom Israel-Palestina konflikten er neppe den eneste konflikten i vår tid, har det likevel en eksepsjonell karakter, faktisk en poignancy besynderlig sin egen. Den avdøde Edward Said, lionized som en av de ledende intellektuelle i andre halvdel av det tjuende århundre, var kanskje den mest kjente talsmann (sperring Yasser Arafat) for palestinernes sak i minst to tiår før sin død i 2003. I venstre sirkler og selv blant mange av dem som er fornøyd med å beskrive seg selv som liberale, Said kom til å bli feiret som samvittighet i vår tid. Han bemerket ofte at i USA minst, “den siste tillatte rasismefri og ved tillatte, mener jeg det er greit offentlig i media og andre steder-er for å være rasistisk mot arabere”. Dette er fra et intervju i 1987 med Matthew Stevenson av den progressive magasinet, Madison; Makt, politikk og kultur: Intervjuer med Edward W. Said. (London: Bloomsbury, 2004)] Videre blant araberne, palestinerne ut til Said å bære byrden av en undertrykkelse som hadde stilltiende og ofte eksplisitt godkjenning av alle sektorer av etableringen.

EdwardSaidAtWestBank
In Memoriam Edward Wadie sa: en palestinsk nasjonal satsing plakat på den israelske Vestbredden veggen. Foto: Justin McIntosh; Kilde: Wikipedia Commons.

Det ville være formiddag, tror jeg, å krangle med Said på spørsmålet om araberne er underlagt opprobrium ulik noen annen gruppe i verden. Vi trenger bare å minne om at en milliardær offentlig beskrevet meksikanere som “voldtektsmenn” og “mordere” og fikk belønnet for sin skjerpende faktisk motbydelig oppførsel og rang rasisme ved å bli valgt til den mektigste kontor i verden. Uansett ens syn på staten Israel, jeg daresay at i mange land i verden er det fortsatt helt respektabelt å hengi seg til den sletteste antisemittisme og komme unna det. Angrepene på jødiske kirkegårder i en rekke land bør være nok til å befri en av ideen om at arabiske muslimer representerer siste utposten i arbeidet med å befri verden av rasisme og etnisk hat. Man kunne gå i denne vene; og likevel kan det være et minstemål av sannhet i Saids forslag, vurderer at muslimer, og ikke bare arabiske muslimer, ikke synes å ha goodwill av svært mange andre mennesker rundt om i verden. Putting det heller annerledes, mange stater-og her jeg snakker om land hvor majoritetsbefolkningen er ikke muslimer-er begynte å behandle sine muslimske befolkninger som annenrangs borgere på antakelsen om at andre land ikke vil bli altfor plaget av slike handlinger av diskriminering og til tider direkte vold. Myanmar knapt tok en risiko i å rense landet for sin Rohingya befolkningen: det var den vanlige fargetone og gråte over den etniske rensingen av landets muslimer, men landets ledere beregnet, og ikke uten grunn som hendelser har vist, at verden ikke ville være mye plaget av ekspropriering og drap på den Rohingya. Hva Said ikke si, men han kan ha til hensikt å formidle så mye, er at det ikke er mye vilje i det som kalles “det internasjonale samfunnet” for å forebygge vold mot muslimer.

Det er imidlertid en annen, mer alvorlig kritikk for å være laget av Said. For all sin følsomhet for urettferdighet og undertrykkelse, noen ganger han knapt virket i stand til å se utover konflikten om Palestina. Han ga en rekke intervjuer i 1994, året for folkemordet i Rwanda, men dette makabre sett av hendelser, fører til noen 800 000 dødsfall i litt over tre måneder, synes ikke å ha igjen noen inntrykk på ham: det er ikke minste omtale av Rwanda, i intervjuer pepret med tanker om rasisme, vold, statsløshet, og så videre. Hvis “Holocaust” -og det er ofte omtalt i entall, som om ethvert forsøk på å pluralize unnfangelsen av holocaust var selv ensbetydende med å minske lidelsene til jødene (og dens mange andre ofre, blant dem homofile, sigøynere, og ‘psykisk utviklingshemmede’) – har blitt paradigmatisk forekomst av en nedstigning til barbarismen, et onde som helt unnslipper forståelse, deretter til Said og noen andre uretten begått mot palestinerne vises entydig å legemlig smerten av alle dem som har vært fordrevet fra sine landområder og som nå står overfor brutale odds mot en nasjonalstat væpnet til tennene. Konflikten om Palestina har pågått så lenge at utmattelse har satt inn; for noen år siden, mange mennesker sluttet å apprise seg av de nyeste vendingene i det som pleide å bli kalt ‘fredsprosessen’, og som nå er tatt, men ferdig. deretter til Said og noen andre den urett begått mot palestinerne synes unikt å legemliggjøre smerten av alle dem som har blitt fordrevet fra sine landområder og som nå står overfor brutale odds mot en nasjonalstat væpnet til tennene. Konflikten om Palestina har pågått så lenge at utmattelse har satt inn; for noen år siden, mange mennesker sluttet å apprise seg av de nyeste vendingene i det som pleide å bli kalt ‘fredsprosessen’, og som nå er tatt, men ferdig. deretter til Said og noen andre den urett begått mot palestinerne synes unikt å legemliggjøre smerten av alle dem som har blitt fordrevet fra sine landområder og som nå står overfor brutale odds mot en nasjonalstat væpnet til tennene. Konflikten om Palestina har pågått så lenge at utmattelse har satt inn; for noen år siden, mange mennesker sluttet å apprise seg av de nyeste vendingene i det som pleide å bli kalt ‘fredsprosessen’, og som nå er tatt, men ferdig.

Likevel, mens mange andre konflikter har blitt glemt, eller blir truffet fra vår samvittighet på grunn av sin avsides til vår erfaring, har Palestina implantert seg fast på vår samvittighet. Det kan være at palestinerne er et ressurssterke mennesker, og ikke alle undertrykte folk kan kreve hell å ha poeter av slike som Mahmoud Darwish:

Skrive ned!
Jeg er en araber
Jeg har et navn uten tittel
Pasient i et land
Der folk er rasende
Mine røtter
Ble forskanset før fødselen av tid
Og før åpningen av epoker
Før furutrærne og oliventrær
Og før gresset vokste. [ “Identity Card”, 1964]

 

 

The author and holder of the copyright of the original English piece is Vinay Lal.

Forfatteren og innehaveren av opphavsretten til den originale engelske delen er Vinay Lal.